S u t u r e

EN/ 

About the piece

The word suture usually means to sow wounds together, but can also refer to a fibrous joint in the skull – an essential part of its elasticity. The Suture project was released in Berlin in 2015, and has since taken many forms and shapes. The project was initiated in collaboration with the artist Åse Eg, and focuses on precisely this suture line, found in every human skull. I first came across it in a text by Rilke, in which he describes himself sitting with a human skull (like in Hamlet) and writing about this line. His instinct is to place a gramophone needle inside the skull’s suture and listen to the “Primal Sound”, it would produce.

In the small text from 1919, Ur-Geräusch (Primal Sound), Rilke recounts an experience from when he was a schoolboy; one day, while being taught about the phonograph, the students had to transfer the sound of their voices into a wax cylinder. The sound would become a quivering trace carved into the wax, and their voices retained for eternity. Many years later, while studying a cranium, Rilke’s memory was stirred by the trace of the suture line – or what is referred to as the coronial suture. It makes him wonder: what would happen if you placed a gramophone needle onto this crevice? What sound or voice would you hear?

In the catacombs of Paris, I photographed one hundred skulls. I then drew their suture lines into a continuous scroll, uniting them. This has been my material for the project. It has been a way for me to access a different kind of language, to examine a pan-semantic trace engraved in the physical existence of our bodies. It is an archaeological investigation of language, of the boundary between meaning and non-meaning, free of any semantics. It is writing in the open. 

Through the project I’ve tried to find the grammar of the suture; this line which encloses the cacophony of the brain, and which is unique in every human. In it we carry around our own secret signature, a para-linguistic testament to our existence, persisting long after the body has decomposed. In geology, a suture represents a collision between two tectonic plates. The seam-like structure of a suture also reaches into the world of language via the etymological connection between the words: “textile”, “texture” – and onwards to “text”. In the project, the resulting Suture book, published by Broken Dimanche Press, has a Japanese binding stitched with medical needle and thread, and leaves the needle inside the book. To write is also to stitch words together.

NO/

Om verket

Ordet sutur brukes stort sett om å sy sammen sår, men man kan også referere til en fibrøs overgang i hodeskallen – en viktig del av skallens elastisitet. Suture-prosjektet ble lansert i Berlin i 2015, og har siden den gang hatt mange ulike former og fasonger. Prosjektet ble igangsatt i samarbeid med kunstneren Åse Eg, og tar utgangspunkt nettopp i skallens suturlinje. Første gang jeg hørte om denne var i en tekst av Rilke, der han skildrer seg selv sittende med en menneskeskalle (som i Hamlet), mens han skriver om denne linjen. Instinktivt ser han for seg å sette en grammofonstift i skallens sutur, og lytte til «Urlyden» som ville oppstå. 

I den korte teksten fra 1919, Ur-Geräusch (Urlyd), minnes Rilke en opplevelse fra skoledagene; en dag, mens de ble undervist om fonografen, fikk elevene i oppgave å overføre lyden av stemmene sine til et voks-sylinder. Lyden ble til et skjelvende spor risset inn i voksen, og stemmene deres var bevart for evigheten. Mange år senere skulle hodeskallen Rilke studerte vekke disse minnene til live, nettopp på grunn av kraniets suturlinje, eller det som kalles koronarsømmen. Det får ham til å undre: hva ville skje om man hadde satt en grammofonstift i denne sprekken? Hvilken lyd eller stemme ville man hørt? 

I katakombene i Paris fotograferte jeg ett hundre hodeskaller. Siden tegnet jeg sammen suturlinjene deres på én sammenhengene rull, forent til en enkelt strek. Dette har vært materialet for prosjektet. Det har vært en måte å utforske et annet slags språk, til å studere det pansemiske sporet som er inngravert i våre kroppers fysiske eksistens. Det er en arkeologisk utforskning av språk, av overgangen mellom mening og ikke-mening, frigjort fra semantikken. Det er en skrift som er helt åpen. 

Gjennom prosjektet har jeg prøvd å finne suturens grammatikk; denne linjen som omslutter hjernens kakofoni, og som er unik hos hvert menneske. I denne bærer vi med oss hver vår hemmelige signatur, et para-lingvistisk vitne til vår eksistens, som består lenge etter at kroppen er brutt ned. I geologien representerer suturer kollisjonsfronten mellom to tektoniske plater. Den søm-aktige strukturen strekker seg også inn i språkets verden i form av den etymologiske forbindelsen mellom ordene «tekstil», «tekstur» – og videre til «tekst». I prosjektet er Suture-boken, publisert av Broken Dimanche Press, laget med Japansk binding og kirurgisk nål og tråd, og med nålen etterlatt mellom sidene. Å skrive er også å sy sammen ord.

I follow the path of the suture. The line has been drawn on gallery walls in Berlin, Copenhagen, Paris and London, and I hope to continue. When I write the suture line I dissolve. It is like entering a mode of writing that has no gravity. Free of meaning and free of demands. I disappear when the line appears. It is a mountain landscape that I enter and get lost in. It could represent the movements on a stock exchange, seismographs, volcano monitors, sound or radio signals from distant galaxies. I just want to follow that line and walk it. When I write I walk the fine line between areas of knowledge, meaning and no-meaning, life and death. I walk there, dreamlike, in the periphery of time. Figurations approach me. They turn up, take shape for a moment, then sink back down, pass by. Outcasts, homeless and refugees, vagabonds and strangers. Ghosts high up in the mountains of the heart. Something or somebody is constantly waving me forward: there is a hint of a creature, there is a tree, there is a face. Maybe it is a graph or a map of my life's ups and downs? Or a coastline or a virus infection curve? It is a border text, an ornamentation, an Ariadne’s thread woven into our bones. I become one with the movement, and I stop thinking. I want nothing else than to follow this line. It is drawn with my left hand – I am right-handed; only then the line becomes precise.

Memories present themselves as I write it. The shivering needle that marked my father's epileptic seizures on an EEG. The needles that were placed into my own skull when I made the sound piece Mindblowing, transforming brainwaves into sounds. The needle in the gramophone record of the work The sound of my room, a recording from my room as I write poems. The line drawn in my favourite childhood cartoon La Linea. It is the pure pleasure of writing! I am three years old, and scribbling words on a piece of paper by making meaningless signs. Meaningless? They meant everything. Like when we doodling try out pens in office supplies shop. We try the potential of the ballpoint pen. Pen tests, voice tests – these exist before we enter meaning. This is where I want to be. Just before the open wound is sewn together by the writing.

Does the suture carry a quiet hope for the healing of fractures? A fusion of signs and organic materiality, however temporary and fragile such a reconciliation may be? I'm not sure. The distance between words and things in European-Christian history is associated with the Fall and expulsion from Paradise where words and things were coincident. A perfect example of this abolition of this distance is found in the ornament. In the ornament, there is meandering, and the exposing and interweaving of words, things, and signs into one. Like in the book Blå Ornament by painter Per Kirkeby – it is what it says it is. A blue ornament runs across the pages, showing how close writing is to an ornament. Writing becomes visual, asemic or purely calligraphic, and it shows us again how we can connect “text” to “textile”.

Language is a gesture of contact. It is a reaching out to the others. Words are bound up in a material, a material that also carries meaning. That is why there will never be a total balance between what is said and the way it is said. However, I think poetry can find connections between words and what we want to say – like in a dream where we don’t question what we encounter. The world does not seem to care about poetry. But perhaps poetry is a way to regain and re-establish the relationship between words and things. This is a romantic approach but maybe it is time to leave the ironic manoeuvres behind. Maybe it is time for us to connect to the world again. I believe that any poetic event in language is an attempt to get closer. Basically, it is a way to reach out, to approach and to connect. It is about trusting each other. To trust that there is someone at the end of the line. I say it very quietly: It is about caring for one another.

 Jeg følger suturens sti. Linjen er blitt tegnet på gallerivegger i Berlin, København, Paris og London, og jeg håper å kunne fortsette med det. Når jeg skriver suturlinjen, oppløses jeg. Det er som å gå inn i en skrivemåte uten tyngdekraft. Fri for mening og fri for krav. Linjen dukker opp og jeg forsvinner. Det er et fjellandskap jeg går inn i og går meg vill i. Det kan forestille bevegelsene fra en børs, fra seismografer, vulkanmonitorer, fra lyd- eller radiosignaler fra fjerne galakser. Jeg ønsker bare å følge linjen og trå den. Å skrive er en balansegang mellom kunnskap, mening, og meningsfravær, mellom liv og død. Jeg går der, drømmeaktig, i tidens periferi. Figurer dukker opp. De nærmer seg, tar form i et øyeblikk, svinner hen og går videre. Utstøtte, hjemløse, flyktninger, landstrykere og fremmede. Spøkelser fra høyt oppe i hjertefjellet. Noe eller noen vinker meg stadig fremover: der er et hint av en skapning, der er et tre, der er et ansikt. Kanskje det er en graf, eller et kart over mitt livs opp- og nedturer? Eller en kystlinje, eller en kurve av virusinfeksjoner? Er det en kanttekst, en dekorasjon, en av Ariadnes tråder flettet inn i beina våre? Jeg blir ett med bevegelsen, og jeg slutter å tenke. Jeg vil ikke annet enn å følge denne linjen. Den tegnes med min venstre hånd – jeg er høyrehendt; bare da kan linjen være presis.
 

Minner dukker opp mens jeg skriver den. Den skjelvende nålen som merket av min fars epilepsianfall på en EEG. Nålene som ble satt i min egen skalle da jeg lagde lyd-verket Mindblowing, og skrev om hjernebølger til lyd. Stiften i grammofonplaten til verket The sound of my room, et opptak fra rommet mitt mens jeg skriver dikt. Linjen som tegner min yndlingsserie fra da jeg var liten, La Linea. Den rene gleden ved å skrive! Jeg er tre år gammel, og tegner ord på et stykke papir ved å skrible meningsløse tegn. Meningsløse? De betyr alt. Som når vi drodlende prøver ut penner i bokhandelen. Vi tester ut potensiale i kulepennen. Pennetester, stemmetester – disse eksisterer før vi rører ved mening. Det er her jeg vil være: like før et åpent sår sys sammen av skriften.

Kan suturen bære med seg et stille håp om å lege brudd? Et møte mellom tegn og organisk materiale, hvor enn midlertidig og skjør en slik forening er? Jeg er ikke sikker. Avstanden mellom ord og mening i europeisk-kristen historie er tett knyttet til syndefallet og utstøtelsen fra Paradis, der ord og objekt var sammenfallende. Et perfekt eksempel på fraværet av denne avstanden finnes i ornamentet. I ornamentet bukter det seg, ord åpenbares og flettes sammen, ting og tegn, alt i ett. Som i boken Blå, ornament av maleren Per Kirkeby – den er det den sier at den er. Et blått ornament som vandrer over sidene, og viser hvor nære skrift kan være ornamentet. Skriften blir visuell, asemisk, eller rent kalligrafisk, og det viser igjen hvordan vi kan knytte «tekst» til «tekstil».

Språket er en kontaktsøkende gest. Det er å prøve å nå andre. Ord er knyttet sammen av et materiale som også har mening i seg. Det vil derfor aldri være fullkommen balanse mellom det som sies og måten det sies på. Imidlertid tror jeg poesien kan finne sammenhenger mellom ordene og det vi prøver å si – som i en drøm der vi ikke stusser på det vi møter. Det virker ikke som om verden bryr seg om poesi. Men kanskje poesien er en måte å finne tilbake til, og å gjenskape, forholdet mellom ord og objekt. Det er en romantisk tilnærming, men kanskje det er på tide å gjøre seg ferdig med ironiserende manøvrer. Kanskje det er på tide å koble seg på verden igjen. Jeg tror at enhver poetisk hendelse i språket er et forsøk på å finne nærhet. Det er i utgangspunktet en måte å nå ut på, å nærme seg, og å ta kontakt. Det handler om å stole på hverandre. Å stole på at det er noen på den andre enden. Jeg sier det veldig stille: Det handler om å ta vare på hverandre.