F i v e P i e c e s
by ANNE SOPHIE LORANGE

EN/ 

A conversation

Do you have a theoretical core, concept, or principle which defines your work?

I’ve just started a creative research PhD, and it’s interesting to me how the theoretical approach can inform the artistic practice, but also how my practice informs the theory I’m working with. The theory becomes a creative agent – not passive, but active and evolving. 

My present work deals with nostalgia and liminal spaces through painting and outdoor installations. One of the primary influences is Svetlana Boym, a Russian theorist whose texts on nostalgia I use as a framework. She explores the idea of nostalgia as something that can function outside the conventional realms of time and space, not necessarily aimed at past or future, but rather pushing sideways.

Sensory experiences and knowledge are core elements in my practice. As an imagining of human corporeality as trans-corporeality, it touches upon a dynamic understanding of communication; communication as something which develops not only through human interaction, but through our connection with nature and with our environment.  

When making work that is both abstract and research-based, playful and rigorous, do you approach it with a concrete sense of purpose, or do you figure this out along the way?

If we think of language as a nexus of purpose, we move beyond it being just a tool. 

I would always question both the concrete and the abstract. It’s important to remember that the concrete is subject to fracture, and that a concrete sense of purpose also encompasses the abstract. Rather than focusing on the distinctions between the abstract and concrete, and the explanations thereof, I question both as I go along. The open-endedness of an inquiry leads to ever-changing territories, and perspectives of shared knowledge. Heidegger writes that “language is the dwelling-space of being”, a statement which speaks to both the abstraction and concreteness of our nature. If we think of language as a nexus of purpose, we move beyond it being just a tool. 

NO/

En samtale

Har du en teoretisk kjerne, konsept eller utgangspunkt som definerer arbeidet ditt?

 Jeg har nettopp begynt på en doktorgrad i kreativt utviklingsarbeid, og syntes det er interessant hvordan en teoretisk tilnærming kan påvirke kunstnerisk praksis, men også hvordan praksisene påvirker teorien jeg jobber med. Teorien blir selv en kreativ faktor  – ikke passiv, men aktiv og i stadig utvikling. 

Mitt nåværende arbeid utforsker nostalgi og grensetilstander gjennom maleri og utendørsinstallasjoner. En sentral innflytelse er den russiske teoretikeren Svetlana Boym; jeg bruker hennes tekster som et rammeverk. Boym utforsker nostalgi som noe utenfor rammer som tid og rom, som ikke nødvendigvis er knyttet til fortid eller fremtid, men som heller brer seg utover.

Sanseerfaringer og -kunnskap er kjerneelementer i min praksis. Somenforestilling om menneskelig kroppslighet og tverr-kroppslighet forholderpraksisenseg til en dynamisk tolkning av kommunikasjon,som noe som ikke bare utvikler seg gjennom menneskelig interaksjon, men i samspill med naturen og omgivelsene våre.


Når du jobber med noe som er både abstrakt og gjennomtenkt, lekent og seriøst, tar du for deg arbeidet med en konkret hensikt eller er dette noe du oppdager underveis?

Om vi tenker på språk som et knutepunkt for mening blir det mer enn bare et verktøy. 

Jeg stiller alltid spørsmål ved både det konkrete og det abstrakte. Det er viktig å huske at det konkrete også kan briste, og at en konkret hensiktogså rommer det abstrakte. I stedet for å fokusere på forskjellen mellom det abstrakte og konkrete, og forklaringer på disse, stiller jeg spørsmål ved begge underveis. En åpen utforskning kan lede til evig foranderlige territorier, og perspektiver på delt kunnskap. Heidegger skriver at «språket er værens hus», som både referer til det abstrakte og det konkrete i vår natur. Om vi tenker på språk som et knutepunkt for mening blir det mer enn bare et verktøy. 

by Anne Sophie Lorange
 
 

What are your thoughts on the possibilities and challenges for language/writing as a visual expression?

Everything is becoming digitalised, and often we don’t even realise how we approach language just a click away – like how we read everything from the past as if it were of the present. Although this synchronous, digitalised language exists as a way of increased connectivity, we don’t know what we might be losing in the process. Contemplation and internal dwelling make the world more human, engaging with the invisible or the in-between spaces, spaces beyond our visible realities.

The narratives in my work are multifaceted and extend beyond the visual, into all our senses – sound, touch, smell, and taste. I extrapolate from language; I don’t abstract from it. A liminal passage exists. When I paint, colour can come in response to sound or accompanied by sound. In the gesture of painting, the body transforms a liminal passage of sound to colour, or vice versa, or the two exist together. Through the outdoor installations, I focus on how language is an interweaving of sensual, empathetic and reflexive ways of existence.

A vocabulary is extended, beyond definitions, just as thinking through multiple sign systems is necessary to produce a complex semiotic text.

When drawing, the physicality of my own presence is important. A language appears as an exchange between human presence and nature. It’s a form of knowledge of the unsayable, the untranslatable, an expression beyond the symbolic. The line becomes one with nature, a direct resonance; an intimate narrative, interwoven, entangled; imaginative threads breaking up the forms of static signifiers. A vocabulary is extended, beyond definition, just as thinking through multiple sign systems is necessary to produce a complex semiotic text. Each sign is a communication beyond representation of meaning. A sense of shared intimacy exists. The outside space is itself inside something else, inside that which cannot be seen.

The fields of visual art and literature are littered with definitions we take for granted, in terms of what language/writing is. The purpose of this project is to challenge and broaden those definitions. What does language mean to you?

Language offers a way of defining our relationship with the world. Through the fragment of language, we experience and know each other. It’s a transforming tool which allows us to exist beyond ourselves. Language equips our senses when we approach the world around us, and through it we are involved in our environment in a way that is both abstract and concrete. 

The word itself is an ambiguous entity; it may turn on itself, become something new, become a whole sentence, it may become a sound or turn to silence and vanish.

Without language, I would not have a way of intervening in the world, and not be able to create freely. It’s interesting how visual art, literature, speaking, or any form of language, rests in uncertainty and in between spaces. There is always the unknown space and passage, and this attracts my attention and sparks the creative process. The word itself is an ambiguous entity; it may turn on itself, become something new, become a whole sentence, it may become a sound or turn to silence and vanish. We can use language to engage, to grow, to heal, to think, to question, and to care for others. We can use it to discover the potential of its boundaries. 

Hva er dine tanker om mulighetene og utfordringene som ligger i språk som visuell uttrykksform?

Alt blir digitalisert, og ofte vet vi ikke hvordan vi forholder oss til språk som bare er et tastetrykk unna – som hvordan vi leser alt fra fortiden som om det kom fra nåtiden. Selv om dette synkroniserte, digitale språket fører tiløkt sammenkobling vet vi ikke hva vi kanskje mister underveis i prosessen. Ettertanke og indre tilstedeværelse gjør verden mer menneskelig, tar del i det usynlige eller udefinerbare, det som ligger bortenfor den synlige virkeligheten. 

Narrativene i arbeidet mitt er flerfoldige og strekker seg forbi det visuelle, inn i alle sansene – lyd, berøring, lukt og smak. Jeg abstraherer ikke fra språket, jeg bygger videre på det. Det finnes et grenseland. Når jeg maler, for eksempel, kan farger komme I respons til eller sammen med en lyd. Gjennom malebevegelsen omgjøres kroppen til et grenseland mellom lyd og farge og vice versa, eller de står ved siden av hverandre. Gjennom utendørsinstallasjoner utforsker jeg hvordan sanselige, empatiske og refleksive eksistenser veves sammen i språket.

Et vokabular strekker seg ut, forbi definisjoner, på samme måte som det å tenke gjennom flertallige tegnsystemer er nødvendig for å produsere en kompleks semantisk tekst.

Når jeg tegner er min egen fysiske tilstedeværelse viktig. Språk oppstår som en utveksling mellom menneskelig tilstedeværelse og naturen. Det er kunnskapen om det usigelige, det som ikke kan oversettes, et uttrykk hinsides det symbolske. Streken blir ett med naturen, en direkte resonans; et intimt narrativ, sammenvevd og sammenfiltret; imaginære tråder som bryter opp formene til statiske betegnelser. Et vokabular strekker seg ut, forbi definisjoner, på samme måte som det å tenke gjennom flertallige tegnsystemer er nødvendig for å produsere en kompleks semantisk tekst. Hvert tegn kommuniserer noe mer enn meningen det representerer. En følelse av delt intimitet oppstår. Det ytre rommet er i seg selv inni noe annet, inni noe som ikke er synlig.

Som fagfelt er visuell kunst og litteratur fulle av definisjoner vi tar for gitt når det gjelder hva språk/skrift er. Målet med dette prosjektet er å utfordre og utvide disse definisjonene. Hva betyr språket for deg?

Språket er en måte å definere forholdet vårt til verden på. Gjennom språkets  fragmenter opplever vi og kjenner vi hverandre. Det er et forvandlende verktøy som tillater oss å eksistere utenfor oss selv. Språket utstyrer sansene når vi møter verden rundt oss, og gjør at vi kan være involvert i våre omgivelser på en måte som er både abstrakt og konkret. 

Ordet i seg selv er en tvetydig enhet; det kan være uenig med seg selv, bli noe nytt, bli en hel setning – det kan bli lyd eller forsvinne i stillhet.

Uten språket ville jeg ikke kunnet gripe inn i verden, og ikke være i stand til å skape fritt. Det er interessant hvordan visuell kunst, litteratur, tale, eller hvilken som helst form for språk, er omgitt av usikkerhet og grenseoverganger. Det er alltid et ukjent rom og en ukjent passasje, og dette fanger oppmerksomheten min og setter i gang den kreative prosessen. Ordet i seg selv er en tvetydig enhet; det kan være uenig med seg selv, bli noe nytt, bli en hel setning – det kan bli lyd eller forsvinne i stillhet. Vi kan bruke språket til å engasjere, til å vokse, til å leges, til å tenke, til å stille spørsmål, og til å ta vare på hverandre. Vi kan bruke det til å oppdage potensialet i språkets begrensinger.

 
by Anne Sophie Lorange
by Anne Sophie Lorange
 

About the works:
The paintings are taken from the series Inner landscapes / nostalgia & identity:
Abstraction of senses – liminal space,
the installations from the series Outer landscape / nostalgia & identity: Silent spaces – liminal spaces.

About the artist

Anne Sophie Lorange (b. in the U.S.) is a visual artist currently living in Oslo, Norway. She holds an MFA from University of Plymouth, UK, and is currently doing her artistic research PhD at Liverpool John Moores University and Transart Institute. She is a member of LNM and Tegneforbundet. She has participated in different group and solo exhibitions both in Norway and internationally, such as “Place, Pandemics and the suspension of time” at the Ely Center of Contemporary Art, Bærumsexhibtion, and Østlandsutstillingen.

Om verkene:
Maleriene er hentet fra serien Indre landskap / nostalgi & identitet:
Sanseabstraksjbon – grenseland,
installasjonene fra serien Ytre landskap / nostalgi & identitet: Stille rom – grenseland.

Om kunstneren

Anne Sophie Lorange (f. i USA)  er en billedkunstner som bor i Oslo, Norge. Hun har en MFA fra Universitetet i Plymouth , og holder på å ta en doktorgrad i kreativt utviklingsarbeid ved Liverpool John Moores University og Transart Institute. Hun er medlem av Landsforeningen for Norske Malere  og Tegneforbundet. Lorange har deltatt i en rekke gruppe- og soloutstillinger både i Norge og i utlandet, blant andre “Place, Pandemics and the suspension of time” ved Ely Center of Contemporary Art, Bærumsutstillingen, og Østlandsutstillingen.