EN/

About the process

I – Content

I knew that I wanted to work with the blues idiom – to take it’s deep-rooted traditionality, respect it's foundations and simultaneously challenge it, or at least filter it through my own lenses. Not to make it “mine“, but perhaps to make me “its“.

I used to mishear the old Blind Willie Johnson lyric as “Trouble will soon be over / sorrow will have a name“ (I say „used to“ but I still hear it this way – despite it obviously being “sorrow will have an end”). I think I heard it this way because it resonates with me that the naming of sorrow could make trouble end. If you know what bothers you and say it aloud, it loses its grip on you.

Despite their reputation blues lyrics are generally not sad – they tell of adversity, betrayal and violence, but they are not sad in the way, for example, emo rock is sad. A blues singer is more often than not someone who celebrates life (and death), despite its hardship, and decidedly not someone paralized with hopelessness.

The great blues man BB King stated somewhere that the blues were not just the illness, but also – and perhaps more so – the cure. A blues singer names the cause of their suffering – and thereby slays it.

100 years after the birth of the blues, sadness, and depression are obviously not the same as it was when Blind Willie was starting out. Not to say that people haven’t always gotten sad without really knowing why – but that kind of blues, perhaps more accurately called clinical depression, is more pronounced. We have a hard time naming our sorrows – it might be that our “easy rider” left us, our “friend-boy” betrayed us, it’s raining outdoors and there are no more nickels left in the “nation sack”, or maybe it’s global warming, inequality, the pacific trash vortex, the pandemic etc. – maybe it's all of it, or none of it – and the abundance of it leaves us unable to name anything but the emotional consequence. We are sad, anxious, ptsd'd – and it’s a mundane sadness, an unreliable sadness, a repetitive sadness.

I wanted to write a blues lyric that would incorporate this (I never actually decide these beforehand, but me of the future-now sees that this is what me of the past-then was trying to achieve) which also begs the question: if your sadness is sadness itself, is naming it enough? And what if your sadness isn’t just sadness – and you just think it is? Is that part of the sadness?

NO/

Om skriveprosessen

I – Innhold

Jeg visste at jeg hadde lyst til å jobbe med blues-idiomet – å gripe det rotfestede og tradisjonelle ved det, respektere dets utgangspunkt og samtidig utfordre dette, eller i det minste filtrere det gjennom mitt syn. Ikke å gjøre det «mitt», men kanskje å gjøre meg «dets». 

Jeg pleide høre den gamle sangen av Blind Willie Johnson som om ordene var «trouble will soon be over / sorrow will have a name» (jeg sier pleide, men jeg hører den fortsatt slik – til tross for at det åpenbart er «sorrow will have an end»). Jeg tror jeg hørte den på denne måten fordi det føles riktig a dett å gi sorgen et navn kan være slutten på problemene. Hvis du vet hva som plager deg og sier det høyt mister det makten over deg. 

Ryktet til tross – blues-tekster er stort sett ikke triste. De handler om motstand, svik og vold, men de er ikke triste på den samme måten som for eksempel emo-rock er trist. En bluessanger er ofte en person som feirer livet (og døden), til tross for strevet det medfører, og er hvertfall ikke paralysert av håpløshet. 

Den store blues-sangeren BB King sa et sted at bluesen ikke bare var sykdommen, men også – og kanskje i større grad – kuren. En blues-sanger setter ord på årsakene til prøvelsene sine – og på den måten overvinner de dem. 

100 år etter bluesens fødsel er tristhet og depresjon ikke det det var da Blind Willie kom på scenen. Det har alltid vært dem som har vært triste uten å egentlig vite grunnen – men denne typen blues, som beskrives best som klinisk depresjon, er blitt mer uttalt. Vi har vansker med å sette ord på sorgene våre – det kan være at «lykkejegeren» vår forlot oss, at vårt «faste følge» sviktet oss, at det regner ute og ikke er flere kronestykker igjen i landets sparegris, eller kanskje det er global oppvarming, mangel på likestilling, Stillehavets søppelvirvel, pandemien, osv. – kanskje alle disse sorgene, kanskje ingen av dem – og overfloden etterlater oss ute av stand til å sette ord på noe annet enn de emosjonelle konsekvensene. Vi er triste, engstelige, traumatiserte – og det er en daglig tristhet, en utilregnelig tristhet, en repetitiv tristhet. 

Jeg hadde lyst til å skrive en bluestekst som tok alt dette opp i seg (i realiteten bestemmer jeg aldri slikt på forhånd, men mitt nåtidige fremtids-jeg ser at det var dette fortids-jeget forsøkte å oppnå), men som også stiller spørsmålet: hvis din tristhet er tristheten selv, er det da nok å sette ord på den? Og hva om tristheten ikke bare er tristhet – og du tror det kun er det den er? Er det en del av selve tristheten? 

II – Form(at)

And then how to make a blues lyric into a poem? (I generally do not ask myself “why?” very often – and I also have a tendency to ignore some of the moral questions surrounding permission; I realise this is problematic but I’m never certain I am opposed to the problematic – or in favour of unproblematising art – there is an element of appropriation here, of course). I decided the most obvious way would be to ignore the music while writing the text – to just write it as if it were free verse coincidentally starting with “woke up this morning” which would generally conform to a 12 bar blues format in regards to number of lines, but without conforming to any standard line-length (and preferably exceed anything that would fit the generally short-lined format of a blues lyric).

What happened was obviously more a song than a poem. Having worked in many mediums and sat astride many genres I had not really had this experience before. I felt my crime had been stolen. So I proceeded to find ways of re-introducing the more specifically lingual – or even just the general arti-fartiness, that is my trade – into the song and see if it would become a poem once more. It was a simple solution, but as far as my own requirements go I succeeded – and this is now a blues-triptych of sorts.

II – Form(at)

Hvordan gjør man en bluessang om til et dikt? (Det er ikke ofte jeg spør meg selv «hvorfor» – jeg har en tendens til å overse de moralske problemstillingene i forbindelse med det å be om tillatelse; jeg innser at dette er problematisk, men jeg er aldri sikker på om jeg er motstander av det problematiske, eller tilhenger av å av-problematisere kunst – dette innebærer selvsagt en viss grad av appropriasjon). Den mest åpenbare løsningen ville være å ignorere musikken mens jeg skrev teksten – å skrive som om det var en fri form som tilfeldigvis begynte med «woke up this morning», som stort sett fulgte et 12-takts-bluesformat med tanke på antall linjer, men uten å følge noen fastsatt linje-lengde (og fortrinnsvis overstige det som vanligvis ville passet blues-lyrikkens hovedsakelige korte linjeformat).

Resultatet var mer en sang enn et dikt. Dette er ikke noe jeg har opplevd tidligere, til tross for at jeg har jobbet med mange medium og blandet ulike sjangre. Det føltes som om min ugjerning var blitt stjålet. Jeg fortsatte å finne måter å reintrodusere det mer spesifikt språklige – eller bare det generelt kunst-aktige, som er mitt virke – til sangen, for å se om det kunne gå tilbake til å være et dikt igjen. Det var en enkel løsning, men jeg lyktes utfra mine egne krav, og dette er nå blitt en slags blues-triptyk.