A P i e ce & a n E s s a y
by JOSEFINA NELIMARKKA
atmospheric (un)knowing
EN/
Walking / Writing / Reading
Walking/writing/reading is a performative orientation towards language in relation to the environment – moving beyond the origins of language and turning wor(l)ds towards new possibilities in the experience of now. Atmospheric Un/knowing aims to call attention to the interconnectivity in the biosphere and brings forth the personal and the momentary relationship between the forest and the air it breathes.
Walking becomes writing and writing becomes reading. Through un/knowing, the work encourages to pause within the language and experience the natural world anew – to relocate internal and external landscape. Whilst walking/writing/reading, one encounters clouds that emerge from the sensitivity of the sky, the physicality of the experience, and the fleeting moment of time.
Walking/writing/reading is mostly temporal experience. Air as an instant. Language as the eventuality.
Un/knowing as a process (or poiesis) is about the loss of language, rethinking the cloud in a very gestural and intimate way, as you walk along the path. Walking/writing/reading is mostly temporal experience. Air as an instant. Language as the eventuality. I wanted to highlight the slow, subjective, and sensitive experience of being with text in nature.
The forest fills the air with more than just the scent – it alters the hydrological cycle of clouds (the biogenic chemicals emitted by the coniferous trees produce aerosol particles that affect cloud formation). The poetics of this symbiosis gave the idea for realising the work. I started the process by walking and observing: what kind of language arises from the interactions between the boreal forest, air, and clouds?
NO/
Gående / Skrivende / Lesende
Gående/skrivende/lesende er et performativ fokus på språk i relasjon til miljøet – en tilnærming som transcenderer språkets opphav, og vender ord og verdener mot mulighetene som ligger i opplevelsen av nået. Atmospheric Un/knowing forsøker å rette søkelyset mot sammenhenger i biosfæren, og trekke frem det personlige og øyeblikkelige forholdet mellom skogen og luften den puster.
Å gå blir å skrive og å skrive blir å lese. Gjennom u/viten oppfordrer verket til å ta en pause i språket og å oppleve naturen på ny – å forflytte det indre og det ytre landskap. Når man går/skriver/leser kommer man i kontakt med skyer som oppstår fra himmelens sensitivitet, det håndfaste ved opplevelsen og øyeblikkets flyktighet.
Gående/skrivende/lesende er hovedsakelig en øyeblikksbasert opplevelse, med luft som det umiddelbare, språk som det eventuelle.
U/viten som prosess (eller poesis) handler om tapet av språket, og en nytenking rundt skyen på en gestikulerende og intim måte mens man går langs stien. Gående/skrivende/lesende er hovedsakelig en øyeblikksbasert opplevelse, med luft som det umiddelbare, språk som det eventuelle. Jeg ville understreke den langsomme, subjektive og sensitive opplevelsen i det å være med tekst i naturen.
Skogen fyller luften med mer enn bare duft – den endrer skyenes hydrologiske syklus (biogene kjemikalier som dannes i barskog produserer aerosolpartikler som påvirker skydannelsen). Poetikken i denne symbiosen la grunnlaget for utformingen av verket. Jeg begynte prosessen med turer og observasjoner: hva slags språk skapes av interaksjonene mellom barskogen, luften og skyene?
The process and site-sensitivity of this piece are a result of its connection to the natural processes which we ourselves are embedded in, and finding new ways to engage with this change in the environment. In terms of the installation itself, it was important to be as subtle, sparse, and careful as possible with the fragile ecosystem.
Depending on where you are, the language either reflects the surroundings, or it completely disappears in the evergreen.
The un/known is rooted in my research on atmospheric phenomena and clouds, and is related to what characterises this specific area of the climate sciences; atmospheric interactions are among of the most uncertain areas in future climate scenarios because of their unpredictability. Placing the text is outside exposes it to this changing weather, and both the language and the body are present in the ongoing change. The environment becomes part of the language and what you walk/write/read is your own cloud.
The visuality of the words supports the experientiality, but also relates to the conceptual enquiries within the in/visibility. Transparency is interesting to work with as a material because of its interactions with the landscape. Text is laid out as currents of air and breezes of wind. The transparent and mirroring surfaces are installed between trees at different heights along the path; depending on where you are, the language either reflects the surroundings, or it completely disappears in the evergreen.
In the piece the language is literally cut away. I was curious to find out what kind of new meaning rises from this very concrete removal; how do you read the environment through the empty spaces of letters? The logic of negation reveals the movement from one possibility to another, the language becomes the air between the letters and the landscape. For me, it is about the potential of language, w/here it takes us.
Prosessen og stedsbevisstheten i dette verket handler om å knytte det til de naturlige prosessene vi er en del av, og å finne nye måter å møte denne endringen i omgivelsene. Når det gjelder installasjonen i seg selv var det viktig å være så nedtonet, nøktern og forsiktig som mulig i møte med det sårbare økosystemet.
Avhengig av hvor du er reflekterer språket enten omgivelsene, eller det forsvinner helt i det eviggrønne.
Det u/visse springer ut fra min studie av atmosfæriske fenomener og skyer, og er knyttet til det som karakteriserer denne spesifikke grenen av klimavitenskap; det at atmosfæriske interaksjoner, på grunn av graden av uforutsigbarhet, er ett av de mest usikre områdene i fremtidig klimautvikling. Ved å plassere teksten utendørs er den gjenstand for værets skiftende luner, og både språket og kroppen er til stede i endringene som skjer. Omgivelsene blir en del av språket og det du går/skriver/leser er din egen sky.
Det visuelle i ordene støtter det eksperimentelle, men står også i relasjon til de konseptuelle hensynene i u/synlighet. Som materiale er gjennomsiktighet interessant å jobbe med på grunn av måten det interagerer med landskapet. Tekst er lagt fram som luftstrømmer og gufs av vind. De gjennomsiktige og speilende overflatene er installert mellom trær i forskjellige høyder langs stien; avhengig av hvor du er reflekterer språket omgivelsene, eller det forsvinner helt i det eviggrønne.
I verket er språket bokstavelig talt kuttet ut. Jeg var nysgjerrig på hvilken ny betydning som ville komme ut av dette konkrete fraværet; hvordan leser du omgivelsene gjennom de tomme bokstavrommene? Negasjonens logikk avslører bevegelsen fra en mulighet til en annen, og språket blir til i luften mellom ordene og landskapet. For meg handler det om potensialet for språk, hvor(hen) det tar oss.
Cæsura is an important concept in my work. In poetry it refers to a pause between phrases; interestingly its etymology derives from cutting. The unknown can only be realised within the known, as a disruption, removal or external space – yet it is not about being obscure, rather it is being unknown as simply unknown and letting the walking/writing/reading perform in yourself and in relation to the environment. What remains from the erasure of the letters is the experience.
The unknown can only be realised within the known, as a disruption, removal or external space.
My approach to text has always been very performative, reactive and fragmentary. Reading is as free as writing, and both are responsive acts. Words as fragments are more open and relational (and potential) – it is both possible and impossible to encounter them in the moment they exist within. Words become a kind of futurities.
Cæsura et viktig konsept i mitt arbeid. I poesi refererer det til en pause mellom setninger, og det er interessant at etymologien stammer fra det å kutte i noe. Det ukjente kan bare bli realisert i det kjente, som en forstyrrelse, et fravær eller et ytre rom – likevel handler det ikke om å være obskur, men snarere om å være ukjent kun som ukjent, og å la det gående/skrivende/lesende foregå i deg og i relasjon til omgivelsene. Det som står igjen i bokstavenes fravær er opplevelsen.
Det ukjente kan bare bli realisert i det kjente, som en forstyrrelse, et fravær eller et ytre rom.
Min tilnærming til tekst har alltid vært veldig performativ, reaktiv, og fragmentert. Å lese er like fritt som å skrive, og begge er mottagelige handlinger. Ord som fragmenter er mer åpne og relasjonelle (og potensielle) – det er både mulig og umulig å møte dem i øyeblikket de eksisterer i. Ordene blir noe fremtidig.
About the artist
Josefina Nelimarkka (b. 1982 in Helsinki) is a multidisciplinary artist working between London and Helsinki. She explores the in/visible and its perception in relation to the politics of air, clouds and future climate. Art, science and technology merge into site-specific installations, interactive experiences and virtual realms exposing the ecocritical connections and poetics in the atmosphere. Continuous process, performativity and real-time climate data bring forth the momentary time and the sensitivity of the environment.
Josefina Nelimarkka graduated from Royal College of Art in London and Academy of Fine Arts in Helsinki. Collaboration with scientists, engineers and technologists is ongoing. Recently, she was the artist in residence at SPACE Art + Technology in London.
Om kunstneren
Josefina Nelimarkka (f. 1982 i Helsinki) er en multidisiplinær kunstner som jobber i London og Helsinki. Hun utforsker det u/synlige og oppfatningen av dette i relasjon til forholdene mellom luft, skyer og fremtidens klima. Kunst, vitenskap og teknologi kommer sammen i stedsspesifikke installasjoner, interaktive opplevelser og virtuelle verdener som avslører de økokritiske sammenhengene og poetikkene i atmosfæren. Pågående prosesser, performativitet, og klima-data i sanntid får frem den øyeblikkelige tiden og følsomheten i naturen.
Josefina Nelimarkkaer utdannet ved Royal College of Art i London og Academy of Fine Arts i Helsinki, og samarbeider for tiden med forskere, ingeniører og teknologer. Hun var nylig artist in residence ved SPACE Art + Technology i London.