EN/

On writing

Former Google CEO Eric Schmidt claimed in 2010 that "there were 5 exabytes of information created between the dawn of civilization through 2003, but that much information is now created every 2 days."

"The world is full of objects, more or less interesting; I do not wish to add any more," artist Douglas Huebler said in 1970. "I prefer, simply, to state the existence of things in terms of time
and place."

To add more to this world, as a writer, calls for something like the "self-aware novel that wrestles with the contradictions of its own condition," to quote author Tom McCarthy. "The middlebrow novel, by contrast, the type that doesn’t acknowledge or address this situation, but just ambles along happily believing that a naive, uncritical realism could ever work in the first place… doesn’t seem to really matter."

The digital turn should, perhaps once and for all, demystify the author and the work’s aura, famously predicted by Walter Benjamin in The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction (1935).

Traditional craft has not become redundant overnight – Tolstoy is still Tolstoy – but art evolves; musicians invent new tunes instead of endlessly remaking Mozart’s symphonies, and for visual artists oil paintings of monarchs are no longer the focal point. 

Scholars like Martha Woodmansee argue that our conceptions of authorship, authenticity, and copyright in the realm of literature are still shaped by a 19th century Romantic perception of the author as a solitary suffering genius.

The Romantic aesthetics, as known through William Wordsworth’s 1798 Preface to Lyrical Ballads – "poetry is the spontaneous overflow of powerful feelings" – still influence our commonsensical notions of individual expression, as well as our legal definitions of originality and creativity.

The citational and constraint-based poet, an "unoriginal genius", according to Marjorie Perloff, is "more conceptual than directly expressive" and "undermines and destroys the very essence of poetry… the expression of personal emotion – emotion conveyed, of course, in the poet’s own words."

"Today I have access to an unlimited number of personal utterances and expressions from the gut, or the heart," the poet Robert Fitterman wrote in 2006. "Why listen to my gut when I could listen to thousands of guts?" 

NO/

Om skriving

Tidligere Google CEO Eric Schmidt hevdet i 2010 at «fra sivilisasjonens begynnelse og ut 2003 ble det produsert 5 exabytes informasjon, men samme mengde skapes nå hver andre dag.»

«Verden er full av ting, mer eller mindre interessante; jeg ønsker ikke å tilføye flere,” sa kunstneren Dougles Huebler i 1970. «Jeg foretrekker å simpelthen konstatere tings eksistens i tid og rom.»

Å tilføye mer til verden, som forfatter, krever noe i retning av «den selvbevisste romanen som kjemper med sin egen tilstands motsigelser,” for å sitere forfatter Tom McCarthy. «Middlebrow-romanen derimot, typen som ikke anerkjenner eller forholder seg til denne situasjonen, men driver medstrøms i en tilfreds tro på at naiv, ukritisk realisme noensinne kunne fungert i første omgang… ser ikke ut til å være av betydning.»

Det digitale vendepunktet burde, kanskje en gang for alle, fjerne mystikken rundt forfatteren og verket, som Walter Benjamin forespeilet i The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction (1935).

Tradisjonelt håndverk har ikke blitt overflødig over natten – Tolstoj er fortsatt Tolstoj – men kunsten utvikler seg; musikere komponerer nye låter istedenfor å endeløst gjenskape Mozarts symfonier, og for billedkunstnere er oljeportretter av monarker ikke lenger hovedfokuset. 

Akademikere som Martha Woodmansee argumenterer for at våre oppfatninger om forfatterskap, autentisitet og og opphavsrett i litteraturen fremdeles preges av 1800-tallets romantiske forestilling om forfatteren som et ensomt, lidende geni.

Romantikkens estetikk, som kjent gjennom William Wordsworths Preface to Lyrical Ballads i 1798 – «poesi er den spontane overflod av mektige følelser» – påvirker fortsatt dagens vanetenkning omkring individuelle uttrykk, så vel som juridiske definisjoner av originalitet og kreativitet. 

Den siterende og regel-baserte poeten, et «uorginalt geni» ifølge Marjorie Perloff, er «mer konseptuell enn direkte ekspressiv» og «undergraver og ødelegger selve poesiens essens… formuleringen av personlige følelser – følelser formidlet, selvfølgelig, med poetens egne ord.»

«I dag har jeg tilgang på et uendelig antall personlige ytringer og uttrykk fra levra, eller fra hjertet», skrev poeten Robert Fitterman i 2006. «Hvorfor høre på magefølelsen min når jeg kan høre på tusener av magefølelser?»

In his novel The Remainder, McCarthy suggests that creatively skilled engagement strips away the surplus matter of what is neither experience nor art: "The finished statue, he explained, was already there in front of us — right in the block that we were chiselling away at. ‘Your task isn’t to create the sculpture,’ he said; ‘it’s to strip all the other stuff away, get rid of it.’"

"Writing has nothing to do with self-expression," according to McCarthy.

Our most significant artistic medium might be the cultural archive itself, which demands the ability to creatively shift things in and out of it at the right time, for the right purpose. There is a beautiful madness to the compilatory text montages of Walter Benjamin, Ludvig Holberg, David Markson, Édouard Levé.

Words are something to be looked at, not only to be read, and the page is a visual and physical space for textual arrangements, not only a channel for the poet’s "spontaneous overflow of powerful feelings." The writings of Vito Acconci, Dan Graham, Carl Andre, Hanne Darboven, Carl Andre, Mel Bochner explore the visual, tactile, spatial, and material properties of language as much as any specific semantic content.

The turn to language in 1960s art derived from the understanding of an artwork as something that can be notated, constructed, and realized in language – and is characterized, Liz Kotz argues, by an effort to translate "gestural and pictorial approaches from painting, or performance or process-based approaches from sculpture, to the forms and materials of print culture."

"The painting itself is a collage of different moments and gestures," John Kelsey notes in a review of Albert Oehlen’s paintings, "in many cases the moments we would call painterly are often followed, and extended, by further layers of actual collage."

"Collage" Kelsey argues, "is no longer just an aesthetic activity but a potentially endless file, a filing and sorting that takes over where previous notions of artistic agency lose their meaning."

Collages create a new world with elements of the existing world. "Doing collages," artist Thomas Hirschhorn says, "is expressing the agreement with the existing world without approving it. This is resistance."

I romanen The Remainder antyder McCarthy at kreativ skapende kompetanse fjerner overflødige materie i form av det som hverken er erfaring eller kunst: «Den ferdige statuen, forklarte han, var allerede foran oss – i blokken vi hadde hakket i vei på. ‘Jobben din er ikke å skape statuen’, sa han; ‘men å fjerne alt det andre, og bli kvitt det.’»

«Å skrive har ingenting med selvuttrykk å gjøre,» ifølge McCarthy.

Vårt viktigste kunstneriske medium er kanskje det kulturelle arkivet i seg selv, som fordrer en evne til å kreativt flytte ting inn og ut av det, til riktig tid og av riktig grunn. Det er et vakkert vanvidd i de kompilerende tekst-montasjene til Walter Benjamin, Ludvig Holberg, David Markson, Édouard Levé.

Ord er noe å betrakte, ikke bare å lese, og boksiden er en visuell og fysisk arena for tekstlige arrangementer, ikke bare en kanal for poetens «spontane overflod av mektige følelser». Tekstene til Vito Acconci, Dan Graham, Carl Andre, Hanne Darboven, Carl Andre, Mel Bochner utforsker språkets visuelle, taktile, romlige og materielle egenskapene like mye som ordenes semantiske innhold. 

Den språklige vendingen i 60-talls-kunsten kom fra en forståelse av at kunsten kunne nedtegnes, konstrueres og realiseres i språket – og kjennetegnes, ifølge Liz Kotz, av et forsøk på å oversette «de gestikulerende og visuelle tilnærmingene fra malerkunsten, eller det performative og prosess-baserte fra skulptur, til trykkekunstens formater og materialer..»

«Maleriet i seg selv er en kollasj av forskjellige øyeblikk og handlinger,» poengterer John Kelsey i en anmeldelse av Albert Oehlens malerier, «i mange tilfeller er øyeblikkene vi kaller maleriske ofte fulgt av, og forlenget gjennom, flere lag av faktisk kollasj.»

Ifølge Kelsey er kollasj «ikke lenger kun en estetisk aktivitet, men en potensielt uendelig fil, en arkivering og sortering som tar over når tidligere oppfatninger av kunstnerisk virke mister sin mening.»

Kollasjen danner en ny verden ut av elementer fra den eksisterende verdenen. «Å lage kollasjer,» sier kunstnerenThomas Hirschhorn, «er å uttrykke enighet med den eksisterende verden uten å godkjenne den. Dette er motstand.»