A P i e c e
by GUNNAR WÆRNESS
The Night Sister
EN/
A conversation
Do you have a theoretical core, concept, or principle which defines your work?
I try to follow the material. For the material to be chosen it has to give me the right feeling, something along the lines of “a dream I almost remember”. I think I “become” what I work with, that I try to “move like” the subject. Answer like the characters would have done. Forget myself in doing so. I have really tried to look at it in a phenomenological, linguistic, semiotic, philosophical way, but I could never shake the feeling these were detours. These disciplines can touch on art, but not engulf it. To know the names of the muscles in my thigh doesn’t make me a better dancer, to put it that way.
When making work that is both abstract and research-based, playful and rigorous, do you approach it with a concrete sense of purpose, or do you figure this out along the way?
I follow the path. Directionality, intentionality, message, all lead back to the originator, and I deal with him enough as it is. When I make the art, the hoarding and nit-picking is already behind me. At that point I want to rub my face in the material, let myself be enticed. The execution itself is practical and requires a special focus. All the cutting and pasting takes a long time, and this slowness allows me to lean into the material in an intensive way. I listen to music and watch telly while working. I drown in pollution and excess. I try not to be too smart.
What are your thoughts on the possibilities and challenges for language/writing as a visual expression?
There’s an excess of meaning in the world, and an excess of meaninglessness.
Visual art can play with the semantic function of the language. Images have a more intensive impact, where the signs are not merely representative, but have a texture, a body. We confuse images, people, and ideas, all the time. Images are sensual, we drown in them, get excited, they overtake us. Poetry tries to overtake us, but lacks the same invading potential. Poetry is mature, it has thought this through. The audio-visual expressions are intoxicating and intoxicated, and we like intoxication and exaltation. We swim in language and images every day: newspapers, comic books, short and long films, professional and dazzling, homemade and dodgy. We try to push the images as far into our skulls as possible. All this surplus of human expression is language. We are all constantly overwhelmed, yet constantly insisting on saying: this is a poem, this is a painting, this is theatre – this I like, this I don’t. We have a great faith that our taste might say something about us, that what we look at might make us visible. I work with text and image in order to make something happen, to make something internal external. The work balances on a spectrum of vision and spectacle, experience and contemplation, meditation and scenic narration. Sometimes I lead, sometimes I follow.
The challenge for language and images which play around with their own meaning, and are ambiguous instead of “serious”, is that this can be perceived as snobbery or obstinacy for everyone not part of the game. But there’s no lack of neither knowledge nor ignorance in the world. There’s an excess of meaning in the world, and an excess of meaninglessness. Rather what’s lacking is for this excess to be made use of, to find the moment where things become visible, where they don’t just float around and pollute. To be human is to be complicit in the multitudes of commercials, cat videos, and photographs of flowers in the world. This is the case, whether I love it or hate it. When I throw words at images and images on words, it makes me feel like I’m not just drowning in random sludge but actually keeping my head over the surface. From which vantage point I occasionally spot the sky, and find that life is magnificent, and in possession of a beauty which transcends our understanding.
The fields of visual art and literature are littered with definitions we take for granted, in terms of what language/writing is. The purpose of this project is to challenge and broaden those definitions. What does writing mean to you?
For me art is a kind of coming to terms with the overwhelming mix of love and indifference in the world, which makes it possible to live with.
Language for me is the easiest way out of my self, without ceasing to be a part of the world. Language is both inside and outside, both real and not. It has a great reach, and can expand our senses and horizons. Language can infiltrate the sides of ourselves we don’t understand, without being the same as them. Language is visibility. Language is clarity. It makes it possible to touch and be touched. Modernism was concerned with scaring, dismantling and waking us up. Now we are sleepless and nervous messes, and therefore easily annoyed by those who turn to the old scare tactics. Out of insomnia we ask for empowerment and solidity from the arts. Which is not right either. For me art is a kind of coming to terms with the overwhelming mix of love and indifference in the world, which makes it possible to live with. And makes it easier to resist the temptation to hide away in one’s own cave.
NO/
En samtale
Har du en teoretisk kjerne, konsept eller utgangspunkt som definerer arbeidet ditt?
Jeg forsøker å følge materialet. For at et materiale skal bli valgt ut, må det gi meg den rette følelsen, som er noe i retning «en drøm jeg nesten husker». Jeg tenker at jeg «blir» det jeg arbeider med, forsøker å «bevege meg som» stoffet. Svare som karakterene skulle ha svart. Glemme meg selv i det. Jeg har virkelig forsøkt se fenomenologisk, lingvistisk, tegnteoretisk og filosofisk på det, men jeg ble aldri kvitt følelsen av at dette var omveier. Disse disiplinene kan berøre kunsten,
men ikke uttømme den. Å vite hva musklene i låret heter, gjør meg ikke til en bedre danser, for å si det sånn.
Når du jobber med noe som er både abstrakt og gjennomtenkt, lekent og seriøst, tar du for deg arbeidet med en konkret hensikt eller er dette noe du oppdager underveis?
Jeg lar veien bestemme. Målstyring, intensjonalitet, budskap leder bare tilbake til opphavspersonen, han har jeg nok av fra før. Når jeg gjør kunsten, er hamstringen og flisespikkingen tilbakelagt. Da skal jeg gnu materialet inn i ansiktet, la meg lokke utpå. Selve utførelsen er praktisk, og innebærer et spesielt fokus. All klipping og liming tar lang tid, og denne langsomheten gjør at jeg rekker å tenke meg innover i stoffet på en særlig intensiv måte. Jeg hører på musikk, og ser tv mens jeg arbeider. Jeg kaver i forurensning og overskudd. Jeg forsøker å ikke være for smart.
Hva er dine tanker om mulighetene og utfordringene som ligger i språk som visuell uttrykksform?
Det er et overmål av mening i verden, og et overmål av meningsløshet.
Billedkunst kan leke med språkets meningsbærende funksjon. Bilder har et mer intensivt virkefelt, der tegnene ikke bare er representative, men har tekstur, kropp. Vi tar feil av bilder og folk og ideer, rett som det er. Bilder er sensuelle, vi drukner oss i dem, hisser oss opp over dem, de går rett i fletta på oss. Poesien forsøker også å gå i fletta på oss, men den har ikke samme invaderende potensiale. Poesien er gammel, den har reflektert over dette. Den audiovisuelle kulturen er berusende og beruset og vi liker rus og henrykkelse. Vi svømmer i språk og bilder hver dag: aviser, tegneserier, store og små filmer, proffe og blendende, hjemmelagede og lugubre. Vi forsøker å dytte bildene så langt inn i hodet som mulig. All denne overfloden av menneskelig ytring er språk. Vi er alle permanent overveldet, men samtidig permanent opptatt av å si: dette er dikt, dette er maleri, dette er teater – dette liker jeg ikke, dette liker jeg. Vi har veldig stor tro på at vår smak skal fortelle noe om oss, at det vi ser på skal gjøre oss synlige. Jeg arbeider med tekst og bilde for at noe skal hende, at noe indre skal bli ytre. Arbeidet peiler i et spekter mellom syn og show, opplevelse og refleksjon, meditasjon og scenisk utfoldelse. Noen ganger er jeg drivende, andre ganger blir jeg drevet.
Utfordringen for språk og uttrykk som leker seg med meningen, og er flertydig istedet for å «være alvorlig» er at det kan oppleves som luksus og vranghet for alle som ikke vil være med på leken. Men det er ingen mangel på verken kunnskap eller ukunnskap i verden. Det er et overmål av mening i verden, og et overmål av meningsløshet. Det er snarer mangel på å få tatt dette overskuddet i bruk, å finne et øyeblikk der ting blir synlige, der de ikke bare flyter rundt og forurenser. Å være menneske innebærer en delaktighet i mengdene av reklamer, kattevideoer og blomsterfotografier i verden. Sånn er det, uansett om jeg elsker det eller hater det. Når jeg kaster ord på bilder, og bilder på ord, gir det
meg en følelse av å ikke drukne i usortert grums, men å faktisk holde hodet over overflaten.
Derfra kan jeg glimtvis se himmelen, og at livet er storslagent og besitter en skjønnhet
som overgår vår fatteevne.
Som fagfelt er visuell kunst og litteratur fulle av definisjoner vi tar for gitt når det gjelder hva språk/skrift er. Målet med dette prosjektet er å utfordre og utvide disse definisjonene. Hva betyr det å skrive for deg?
For meg er kunst en slags aksept av verdens overveldende miks av kjærlighet og likegyldighet, som gjør den mulig å sameksistere med.
Språk er for meg den enkleste måten å komme ut av meg selv, uten å slutte å være med i verden. Språk er både innside og utside, både virkelig og uvirkelig. Det har stor rekkevidde, og kan utvide sansene og horisontene våre. Språket kan infiltrere de sidene av oss selv vi ikke begriper, uten å være identisk med dem. Språk er synlighet. Språk er tydelighet. Det gjør det mulig å berøre og å bli berørt. Modernismen var opptatt av å skremme, avdekke og vekke. Nå er vi søvnløse og engstelige vrak, og blir derfor fort sure på utøvere som benytter gamle skremselstaktikker. Av søvnmangel etterspør vi trøst og oppbyggelighet av kunsten. Det blir ikke rett det heller. For meg er kunst en slags aksept av verdens overveldende miks av kjærlighet og likegyldighet, som gjør den mulig å sameksistere med. Og gjør det lettere å motstå fristelsen til å begrave seg i sin egen grotte.
About the work:
The Night Sister has two points of origin: one is four cut-up issues of the magazine PC-Gamer, the other is a series of trial-translations – from Norwegian to English – of Ellen Einan’s Nattbarn (1986). From the artist: “I continued to work with these poems, carelessly – and warily – since I’m not overly confident in my English. The omniscient nature of her voice itself I ended up preserving.”
About the artist
Gunnar Wærness (b. 1971 in Norway) lives in Sweden. He is a poet, translator, musician, and illustrator, and runs the cabaret group Brødet og Eselet, with Henrik Skotte and the musical-pedagogical project Yarira Ngoma med Tipei Marazanye. His last publikation is Ta på Jesus/ Touch Jesus (Forlaget Oktober, 2021).
Om verket:
The Night Sister har to utgangspunkt: det ene er fire istykkerklipte årganger av bladet PC-Gamer, det andre er en serie prøveoversettelser – fra norsk til engelsk – av Ellen Einans Nattbarn (1986). Fra kunstneren: «Jeg skrev videre på diktene, sorgløst – og skjørt – siden jeg ikke behersker engelsk så godt. Selve stemmens allvitende natur har jeg endt opp med å bevare».
Om kunstneren
Gunnar Wærness (f. 1971 i Norge) bor i Sverige. Han er poet, oversetter, musiker og illustratør, og driver kabarett-gruppa Brødet og Eselet, med Henrik Skotte og det musikkpedagogiske prosjektet Yarira Ngoma med Tipei Marazanye. Hans siste utgivelse er Ta på Jesus/ Touch Jesus (Forlaget Oktober, 2021).